5. april 2022
5. april 2022 Parallelt med krigen i Ukraina har vi hatt muligheten til å se en lysere side av menneskeheten - mennesker med ulik bakgrunn som kommer sammen for å hjelpe dem som trenger det. ASSIST har vært til stede i Polen siden 2011, og mange av våre ASSIST-medlemmer er i frontlinjen i det humanitære arbeidet....
Joanna Martyni-Orenowicz P ’11, P ’15, landkoordinator
“Situasjonen er veldig anspent. Jeg leverte mange varer som skulle deles ut til de trengende fra Ukraina. Kvinnen som pleide å ta seg av moren min, er ukrainsk. Nå jobber hun for en annen familie, men vi har holdt kontakten. Hun har det veldig vanskelig fordi sønnen hennes, som jobbet på en polsk fabrikk i to år, har bestemt seg for å dra tilbake og kjempe for landet sitt. Jeg trøster henne så mye jeg kan og håper han overlever i god form. Det er et mareritt for alle mødre.”
***
Lena Nowaczek, ASSIST ’21, Kingswood Oxford School
“Jeg går på en internasjonal skole i Oxford, så mange av vennene mine er fra Ukraina og Russland. Noen av dem har blitt forsinket i hjemreisen etter ferien fordi det var umulig å reise. De reiser ikke hjem til neste ferie fordi det ikke er noe å dra tilbake til. Det er folk på skolen vår som har fedre som har bestemt seg for å bli i Ukraina for å kjempe. Som samfunn prøver vi å engasjere oss, men det er åpenbart at ingenting kan lindre smerten og frykten de føler på grunn av situasjonen. Foreldrene mine i Polen har vært vertskap for tre familier fra Ukraina så langt. Mange av dem kom uten noe som helst; ingen penger, ingen klær, ingen planer. Det har vært veldig vanskelig for dem å finne ut hva de skal gjøre nå.
Jeg har også venner som var frivillige ved den polsk-ukrainske grensen. De sier at de ikke var forberedt på de mentale utfordringene denne oppgaven innebar. De hjalp til så godt de kunne, men etter tre dager dro de hjem igjen fordi de ikke orket å se alle disse tragediene.
Denne krigen undergraver verdier som vi har bygget opp i årevis. Det er så vanskelig å se på det som skjer, og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan de som er personlig berørt, må føle det. La oss ha håp om at freden snart vil seire.”
***
Ola Zolkowska, ASSIST ’16, Wayland Academy
“Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, den torsdagsmorgenen da jeg fikk vite om det russiske angrepet på Ukraina. Det som kanskje høres latterlig ut, er at jeg fant ut om det gjennom et meme. Jeg har ikke fulgt med i mediene på en stund, ettersom overmettingen av temaer som pandemien og andre ubehagelige nyheter om den polske regjeringen ikke bare har gjort meg trist, men også engstelig, så jeg bestemte meg for å slutte å følge alle medier og bytte dem ut med valpeinnhold.
Da jeg så memet, skjønte jeg at noe virkelig alvorlig måtte ha skjedd, for memene dukker bare opp en stund etter de “store” hendelsene. Denne dukket opp om morgenen. Jeg gikk umiddelbart til den første artikkelen jeg fant på nettet, og jeg kunne ikke tro det jeg leste, så jeg leste og leste og leste, og til slutt kom jeg for sent på jobb.
Det var en av de vanskeligste dagene for meg å fokusere på noe som helst, det var så surrealistisk for meg å snakke om tall, markedsandeler og Excel-regneark, mens våre ukrainske naboer var under angrep. Ingen kunne fokusere på noe som helst. Arbeidet vårt virket så meningsløst.
De neste dagene ble bare verre. Til å begynne med var vi i fornektelse. Vi trodde det bare var en vond drøm som vi ville våkne opp fra neste dag. Men det fortsatte, og det skjer den dag i dag, i det 21. århundre. Vi kan fortsatt ikke forstå at det er en krig, en virkelig krig.
En uke etter at dette begynte, gikk jeg og vennene mine fra fornektelse til full mobilisering, ettersom flere og flere mennesker i Ukraina begynte å innse at dette virkelig skjedde, og begynte å komme til Polen for å søke asyl. I løpet av en helg organiserte vi tonnevis av esker med nødvendigheter som trengtes ved grensen. Hjelpen kom fra alle kanter da vi begynte å legge ut innlegg på Instagram. Polsk instagram flommet over av innlegg om hva som trengs, hvor det skal leveres, hvem som skal til grensen for å transportere det. Det var som et stort nett av meldinger som bare vokste og vokste for hver dag - flere innlegg om hjelpen som trengs, flere mennesker på jakt etter leiligheter, transport, på jakt etter familiene sine, kjæledyr, alt mulig. Instagram eksploderte av folks godhet og vilje til å hjelpe.
Vi samlet inn alt fra klær til medisiner og bur til dyretransport, og brakte det til spesielle kontrollposter med store transportbiler for å bringe det til grensen. Vi organiserte også en gruppe på 30 venner med biler for å hente flyktninger fra grensen. Med over 9 biler i løpet av en helg transporterte vi over 2000 mennesker. Vi satt hele tiden på telefonene våre for å sjekke tilgjengelige tilfluktssteder, leiligheter og familier som var villige til å ta imot våre ukrainske brødre og søstre. Vi følte oss også hjelpeløse, for der vi sto ved grensen og så tusenvis av mennesker, for det meste mødre med barn, som sto og svettet i kulden, ønsket vi å hjelpe alle, men det kunne vi ikke. Men det ble flere og flere frivillige som engasjerte seg hver dag, og vi prøvde alle å gjøre vårt beste for å hjelpe så mange som mulig.
Vi organiserte også et midlertidig flyktningesenter i en av Warszawas partyklubber. Vi kjøpte madrasser, sengetøy og mat. Vi kunne ta imot 50 mennesker hver dag som ventet på tildeling eller på at andre skulle ta dem med til et sted der det var mulig. Det var store barnefamilier, inkludert afghanske og syriske menn som ikke ble akseptert i andre sentre. Et av de mest rørende øyeblikkene jeg opplevde, var da en gammel mann fortalte meg at han ikke hadde dusjet på to uker, og da jeg viste ham en dusj, begynte han å kysse hendene mine og gråt av takknemlighet. Det var hjerteskjærende.
Det er så vanskelig å oppsummere bare en tiendedel av det som har skjedd den siste tiden, for alt virker fortsatt så uvirkelig. Vi kan fortsatt ikke tro at slik grusomhet og brudd på alle menneskerettigheter er mulig, og likevel skjer det rett ved siden av oss. Det er bare flaks at det ikke var oss, det kunne ha vært hvem som helst. Ukrainerne mistet alle sine eiendeler, alle sparepengene sine, hjemmene sine på et øyeblikk, og det kunne ha vært hvem som helst av oss. Så vi hjelper hver dag så mye vi kan. Det er så vanskelig, men det er enda vanskeligere for flyktningene. Folk er fortsatt ikke mentalt klare etter pandemien, og de må gå gjennom et nytt traume. Det som har endret seg, er at folk i Polen står mer samlet enn noen gang.”