2. november 2022
For å feire vårt 50-årsjubileum i 2018/19 har vi samlet historier og portretter av personer og institusjoner som har hjulpet oss med å bygge opp organisasjonen vår, som startet som én persons drøm i 1968. Vi kommer til å presentere én historie i uken på bloggen vår. I disse "50 for 50"-profilene kan du lese om ASSISTs engasjerte styremedlemmer, dynamiske medarbeidere, innbydende vertsfamilier og entusiastiske ASSIST Scholars.
Abdisamad Aadan '14
Somalia, masterskole
For en fireåring i en flyktningleir i ørkenen er ingenting viktigere enn å leke i sanden med vennene sine. Jeg var akkurat det barnet, helt til tanten min fortalte meg om vår forestående flytting til Hargeisa. "Ting har blitt normale i Hargeisa Hadhwanaag (byen med den store skyggen), og nå kan vi dra hjem og leve et normalt liv", fortalte hun meg. Selv om "normalt" ikke hadde noen særlig betydning i vokabularet mitt på den tiden, visste instinktet mitt at livet mitt i leiren var langt fra normalt, og jeg var opprømt over muligheten til å flytte til Hargeisa og nyte de flotte skyggene fra trærne der.
Selv om Hargeisa ikke var i nærheten av det jeg hadde forestilt meg, var livet i Hargeisa bedre enn livet i leiren. I motsetning til den støvete hytta vår i leiren var det nye huset vårt laget av solide, pålitelige betongvegger, og gulvet var sementert. Det var en radikal forbedring. Livet var ikke det samme for alle som vendte tilbake, selv om store deler av byen var blitt ødelagt under de nådeløse droneangrepene som Siyad Barres regime utførte i 1988. Borgerkrigene som fulgte, ødela det som var igjen.
Mens alt virket som en forbedring for meg, var de voksne i familien min utvetydig sjokkert over den apokalypsen de var vitne til. Onkelen min var den som var hardest rammet. Han klarte ikke å tilpasse seg den nye virkeligheten i Somaliland etter krigen. Han klagde alltid over hvordan krigen hadde frarøvet det somaliske folket alle slags muligheter. Han pekte på de uunngåelige dystre dagene som lå foran oss - "Hvem skal utdanne ungdommen, hvem skal kurere de syke, og hvem skal fylle de offentlige stillingene?" I ettertid ser jeg at ordene hans var profetiske, og han var den første virkelige læreren i livet mitt. Selv om hans veiledning ikke var en perfekt erstatning for den formelle utdanningen jeg ville få i fredeligere deler av verden, ga den meg unike briller til å tolke verden med, og den ga meg en forståelse av hvilken rolle jeg burde strebe etter å spille. Jeg ønsket å være en leder for en bedre morgendag.
Da jeg forestilte meg Hargeisa på leiren, så jeg for meg et romslig samfunn med et mylder av skyggefulle trær. Lite visste jeg da at jeg 14 år senere skulle ta korte togturer til Central Park - som var akkurat det jeg hadde forestilt meg som fireåring - mens jeg gikk på The Masters School - alt takket være ASSIST. Denne oppdagelsen var imidlertid den minste forvandlingen i løpet av ASSIST-året mitt.
Den mest dyptgripende forandringen var min forståelse av hva det vil si å være leder. I alt materialet jeg fikk på ASSIST-orienteringen i Pomfret, sto det at slagordet vårt var "Today's Scholars, Tomorrow's Leaders". Dette var veldig forvirrende for meg. Hvordan kan en organisasjon som driver et ettårig utvekslingsprogram, påstå at den utdanner fremtidige ledere? lurte jeg på. Men som min første offisielle handling som ASSIST-stipendiat gjorde jeg meg selv til latter da jeg danset linedance med noen av vennene mine, hvorav noen av dem faktisk var dansere - noen av dere har helt sikkert sett videoen. Og så var det noe som gikk opp for meg: Dette er hva det vil si å være leder.
Å være leder handler om å være ydmyk nok til ikke å la frykten for å ikke vite eller ikke være god til noe hindre deg i å prøve, og tvinge deg til å ta det underlegne valget om å gjøre som de andre. Det handler om å ha mot til å senke guarden og innrømme at man kan ha mye å lære av den tilsynelatende "andre".
Når du ikke forstår og mangler ydmykhet til å feile, lære og forbedre deg raskt: Du brenner, du bomber, du bannlyser og du fornekter fakta.
Dagens verden har et skrikende behov for ASSIST-ledelse, en ledelse som bygger på forståelse og åpenhet. Denne organisasjonen må verdsettes. Som George Orwell skrev: "Kanskje man ikke ønsker å bli elsket så mye som å bli forstått."
Om Abdisamad:
Abdisamad Adan '14 er den første ASSIST-stipendiaten fra Somaliland. Han er nå inne i sitt siste år på Harvard University, der han studerer økonomi. "ASSIST-opplevelsen min har formet livet mitt på utallige måter og åpnet opp for muligheter som var utenkelige for meg før ASSIST. Jeg vil for alltid være ASSIST takknemlig."
